OM DOBERMANNRASEN
Karl Fredrich Lois Dobermann (1834-1894) levde i Apolda i Thûringen i Tyskland og hans jobb var å være skatteoppkrever (også bøddel og hundefanger). Dette var naturlig nok en lite populær mann og han ønsket seg en hund som skulle beskytte ham og hunden skulle være helt fryktløs. Han eksperimenterte med innfangede herreløse hunder, men etterlot seg ingen notater om hva slags raser han hadde brukt, men det må nok ha vært lokale raser. Man vet at det sannsynligvis er kryssninger av Rottweiler, mellompincher, weimaraner, engelsk greyhound og manchester terrier. Disse ville miksede hunder ble kalt Dobermanns hunder, derav navnet Dobermann. En vinhandler, Otto Goeller, Kennel von Thûringen fattet interesse for rasen og var nok den som fikk orden på denne ville bastarden. Men han fikk aldri navnet sitt knyttet til denne.
Rasen i Norge ble innført ved århundredeskiftet. Ved NKK¨s utstilling i 1911 ble rasen fremvist for første gang. Dette var en dansk import som ikke gjorde seg videre bemerket. Det ble drevet litt oppdrett, men først i 1920 årene ble det noe orden på avl og import.
Rasestandarden sier at dobermannens egenskaper skal være at den er trofast, nervesterk, fryktløs og modig. Den skal også være vaktsom og ha stor lærevillighet. Den har stor arbeidslyst og godluktesans, har stor hengivenhet ovenfor kjente, mens ovenfor fremmede kan den innta en overlegen og/eller en skepisk holdning. Dobermann egner seg derfor både i lydighet og i brukshundarbeid. Den er en utmerket trekkhund, men den trenger å jobbe hvis det er lav temperatur, ellers vil den fryse.
En dobermann vil bli på sitt beste med en god oppdragelse som skal bestå av tydelige grenser, (være konsekvent), kjærlighet og rettferdighet. Man skal aldri slå eller sparke sin hund, man si fra til den på en ordentlig måte. Den trenger arbeidsoppgaver som gjør at den kan bruke hodet sitt for å bli mest mulig harmonisk. Foregår treningen positivt vil du få en dobermann som jobber intenst og ivrig, alltid klar for å tilfredsstille sin eier.
Helsemessig er heldigvis dobermannen sterk. HD er forholdsvis lite utbredt i rasen. Det kan forekomme haleknekker etter at vi sluttet med kupering i 1988. Hudsykdommer kan forekomme (ikke ofte) og likeså magedreining.
Hudsykdommer forekommer som oftest hos den ”blå dobermann”, blue dobermann syndrome, denne variant er ikke tillatt. Magedreining vet man ikke så veldig mye om ennå, men man er sikker på at det har sammenheng mellom anstrengelse, mosjon og fòring, slik at man skal unngå store anstrengelser en tid før og etter mat.
Utseendemessig skal dobermannen være middelstor, kraftig og muskelsterk. Den skal ha en kvadratisk bygning. Hodet skal være tydelig avsatt fra halsen, sett forfra virker hjerneskallen flat. Halsen skal være av god lengde i forhold til kropp og hode. Ryggen skal være kort og stram, brystdybden skal stå i forhold til kroppens lengde, og bør ikke være mindre enn halvdelen av hundens høyde. Høyde (målt fra jord til skulderkam) hos hanner er fra 68-72 cm + -2cm. Tispen skal være mellom 63-68 cm. Bena skal være kraftige og virke sterke, potene er korte, sluttede og hvelvede, - kattepoter. Pelsen hos dobermann er kort, tett og glattliggende. Tillatte farger er sorte og brune. Tegninger skal være rustrøde, skarpt avgrensede og så ren som mulig. Rustrøde tegninger skal være på snutepartiet ved leppene, samt en flik ved kinnene og en prikk over hvert øye. Det er også tegninger på brystet, potene, innsiden av bakbena, samt ved analregion. Øynene skal være mørk brune.